Innen virtualisering er hypervisorer sentrale for å kjøre virtuelle maskiner. Både type 1- og type 2-hypervisorer har sine egne styrker, svakheter og typiske bruksområder.

Hva er en hypervisor?

En hypervisor er en type programvare som kan kjøre flere virtuelle maskiner (VM-er) på samme fysiske maskinvare. Hypervisorer kalles også virtuelle maskinmonitorer (VMM) og administrerer ressurser som CPU, minne og nettverk, og tildeler ressursene til VM-er. Med hypervisorer kan brukere bruke VM-er til å kjøre forskjellige operativsystemer, som Windows eller Linux-distribusjoner, samtidig.

Det finnes to typer hypervisorer:

  • Type 1 hypervisorer
  • Type 2 hypervisorer

Hypervisorer av type 1 og type 2 har noen fellestrekk. Begge kan opprette flere virtuelle maskiner på én fysisk maskin. De kan også isolere virtuelle maskiner fra hverandre, noe som forbedrer sikkerheten og forhindrer at problemer i én virtuell maskin påvirker andre virtuelle maskiner. Begge typer hypervisorer gjør det også mulig å starte, stoppe og overvåke virtuelle maskiner. I tillegg kan ressurser tildeles og justeres etter behov. Brukere kan vanligvis administrere virtuelle maskiner og tildele ressurser gjennom et brukergrensesnitt eller et API.

Hvordan skiller type 1-hypervisorer seg fra type 2-hypervisorer?

En viktig forskjell mellom type 1-hypervisorer og type 2-hypervisorer er at type 1-hypervisorer ikke er avhengige av et operativsystem for å fungere. I de to neste avsnittene skal vi se nærmere på de ulike egenskapene til disse to typene virtualisering.

Type 1 hypervisor

En type 1-hypervisor, også kalt bare-metal-hypervisor, kjører direkte på fysisk maskinvare. Med denne typen hypervisor er hypervisoren det første laget av programvare som lastes inn på PC-en eller serveren. Den fungerer som mellomledd mellom maskinvaren og de virtuelle maskinene (VM-ene). Denne typen arkitektur gir en spesielt kraftig og effektiv løsning for virtualisering.

Takket være direkte tilgang til fysiske ressurser har type 1-hypervisorer lav latens og rask responstid. De kan tildele CPU-kjerner, minne og nettverksgrensesnitt effektivt og presist, og dermed optimalisere ytelsen til virtuelle maskiner. De sikrer også sterk isolasjon mellom virtuelle maskiner, noe som øker sikkerheten og stabiliteten i hele det virtuelle miljøet.

Type 1-hypervisorer har ofte funksjoner som live migrering, hvor virtuelle maskiner kan flyttes fra en fysisk maskin til en annen mens de kjører. Mange leverandører av type 1-hypervisorer støtter også høy tilgjengelighet og katastrofegjenoppretting. Type 1-hypervisorer er også ofte utstyrt med grensesnitt for automatisering og kontroll, for eksempel med API-er eller spesielle administrasjonsverktøy.

Type 2 hypervisor

En type 2-hypervisor, eller hostet hypervisor, er en virtualiseringsteknologi som kjører som et program på et operativsystem (vert-OS). Type 2-hypervisorer fungerer som et lag mellom vertsoperativsystemet og VM-er, hvor VM-ene kjører som prosesser eller tråder i verts-OS-et. Hypervisoren kan dra nytte av verts-OS-ets drivere og tjenester, noe som ofte gjør installasjonsprosessen enkel. VM-ene kan ofte være vertskap for forskjellige gjestoperativsystemer, for eksempel Windows, Linux eller andre spesialiserte systemer.

Type 2-hypervisorer får tilgang til maskinvareressurser gjennom vertsoperativsystemet, noe som betyr at de må dele fysiske ressurser med vertsystemet. Dette kan føre til ytelsesforringelse, spesielt hvis vertsoperativsystemet er tungt belastet eller det er mange prosesser som kjører samtidig. En fordel som type 2-hypervisorer har over type 1-hypervisorer, er deres kompatibilitet med eksisterende maskinvare- og programvareinfrastruktur, noe som gjør det enklere å distribuere og integrere dem i et etablert IT-miljø.

Type 2-hypervisorer tilbyr vanligvis et grafisk brukergrensesnitt eller dashbord for å konfigurere og administrere virtuelle maskiner. Med type 1-hypervisorer er dette ikke alltid tilfelle. I dashbordet kan brukerne enkelt opprette, konfigurere og starte virtuelle maskiner, samt dynamisk justere ressurser som CPU, RAM og lagring.

Eksempler på type 1-hypervisorer

  • KVM: En KVM (Kernel-based virtual machine) er en bare-metal hypervisor som er integrert i Linux-kjernen. Som sådan tilbyr den høy ytelse og fleksibilitet i Linux-miljøer. Den er også en vanlig komponent i mange moderne virtualiserings- og skyinfrastrukturer.
  • Nutanix AHV: Nutanix AHV (Acropolis Hypervisor) er en type 1-hypervisor som kjører som et kjerneelement i Nutanix hyperkonvergerte infrastruktur (HCI). AHV skiller seg ut med sin utmerkede ytelse og enkle, sentraliserte administrasjon, som utføres ved hjelp av Nutanix-programvare.
  • Citrix Hypervisor: tidligere kjent som XenServer, er denne bare-metal hypervisoren en komponent i Citrix’ virtualiseringsinfrastruktur. Citrix Hypervisor leveres med integrerte sikkerhetsfunksjoner for å forhindre angrep og sikre at gjestoperativsystemer er isolert.

Eksempler på type 2-hypervisorer

  • VirtualBox: Oracles VirtualBox er en hostet hypervisor som installeres som et program på et operativsystem som Windows, macOS eller Linux. VirtualBox er kjent for sin brukervennlighet og fleksibilitet.
  • Parallels Desktop: Parallels støtter gjestoperativsystemer som Windows, Linux og andre versjoner av macOS. Du kan plassere applikasjoner fra virtuelle maskiner direkte i docken og enkelt utveksle filer og data mellom macOS og virtuelle maskiner ved hjelp av dra og slipp.
  • QEMU: QEMU er en åpen kildekode-virtualiseringsplattform som kan emulere forskjellige CPU-arkitekturer. Dette gir brukerne muligheten til å opprette og kjøre virtuelle maskiner med ulike arkitekturer, for eksempel en x86 på ARM-maskinvare eller omvendt.

Når skal man bruke type 1-hypervisorer og når skal man bruke type 2?

Når du velger mellom en type 1- og type 2-hypervisor, bør du ta hensyn til de spesifikke kravene i virtualiseringsmiljøet ditt. Begge typer hypervisorer har sine egne fordeler og er egnet for forskjellige bruksområder.

Bruksområder for type 1-hypervisorer

  • Store bedriftsmiljøer: Type 1-hypervisorer er spesielt egnet for bedrifter som ønsker å kjøre et stort antall virtuelle maskiner på servere. Direkte kontroll over maskinvaren gir bedre ressursutnyttelse og ytelse.
  • Datasentre og skyinfrastrukturer: I datasentre hvor mange virtuelle maskiner kjører, er type 1-hypervisorer det foretrukne valget fordi de tilbyr høy ytelse og stabilitet. Funksjoner som live migrering og høy tilgjengelighet er spesielt viktige her.
  • Høye sikkerhetskrav: sammenlignet med type 2-hypervisorer har type 1-hypervisorer færre programvarekomponenter, noe som resulterer i et mindre potensielt angrepsflate. Arkitekturen til type 1-hypervisorer gjør at de også kan gi bedre isolasjon mellom virtuelle maskiner (VM-er).
  • Ytelseskrevende arbeidsbelastninger: Programmer som krever høy ytelse, for eksempel databaser, maskinlæringsapplikasjoner og big data, drar nytte av at type 1-hypervisorer gjør det mulig å kontrollere maskinvaren direkte.

Bruksområder for type 2-hypervisorer

  • Utviklings- og testmiljøer: Type 2-hypervisorer er ideelle for utviklere som ønsker å teste forskjellige operativsystemer og apper på samme maskinvare. Type 2-hypervisorer tilbyr en rask og enkel måte å opprette og administrere virtuelle maskiner på.
  • Opplæring: Hostede hypervisorer er ypperlige for workshops og opplæring. Brukere kan trygt utforske og eksperimentere med forskjellige operativsystemer og applikasjoner, vel vitende om at handlingene de utfører ikke utgjør noen risiko for maskinvaren eller vertsoperativsystemet.
  • Personlig bruk: Type 2-hypervisorer er praktiske for personlig bruk og små prosjekter. Brukere kan kjøre operativsystemer og applikasjoner på sine egne datamaskiner uten behov for ekstra maskinvare eller komplekse konfigurasjoner.
  • Rimelig virtualisering: Type 2-hypervisorer er et rimelig alternativ for virtualisering. Du trenger ikke noen spesiell type maskinvare for å bruke dem. Du kan ofte bruke dem gratis eller kjøpe programvaren til en relativt lav pris.
Go to Main Menu